Regjeringen sliter med helsa

Det er lite som tenner lokalt engasjement like mye som når lokalsykehuset trues av nedleggelse. I de siste ukene har regjeringen malt seg inn i et svært ubehagelig helsepolitisk hjørne. Den storslåtte samhandlingsreformen som tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen reiste land og strand rundt og promoterte, har mistet all piff, og snart alt innhold også.

Hele hensikten med samhandlingsreformen er at pasienter i større grad skal behandles lokalt. Men Bjarne Håkon Hanssen innså at det ville bli nærmest umulig å opprettholde den medisinske spesialkompetansen på hvert et nes. Derfor skulle kommunehelsetjenesten bli bedre og ta større ansvar for den enkelte pasient, mens de mer avanserte spesialhelsetjenestene – i sykehusene – i større grad skulle sentraliseres.

Selvsagt dreier debatten seg til syvende og sist om penger.  Utgiftene til det norske helsevesenet har økt med over 40 prosent på seks år. I dag spiser helsebudsjettene nærmere 9 prosent av det norske brutto nasjonalproduktet – det er kun USA som bruker mer penger på helse per innbygger enn oss nordmenn.  Norge bruker 50 prosent mer per innbygger på helse enn Sverige. Men det er lite som tyder på at svenskene er særlig mye sykere enn oss av den grunn (se Mandag Morgen nr. 39, 2008).

Dessverre har Arbeiderpartiet stilt seg slik at de kun har noen helseøkonomer og helseforetaksdirektører med seg i synet på økt sentralisering av spesialisthelsetjenesten. For det er sentralisering det dreier seg om. Rikspolitisk betent. Lokalpolitisk sprengstoff.

I tillegg til at regjeringen ønsker å spare inn noen kroner på økt sentralisering, er det et faktum at de medisinske spesialistene ønsker og trenger større miljø for å holde seg oppdatert faglig sett.  Ønsker man å ha spesialiserte kirurger og avansert medisinsk utstyr ved et sykehus, må legene ha andre ting enn akuttilfeller å pusle med i hverdagen. Hvis ikke flytter de på seg.  Og selv om mange har forsøkt seg med samme argumentasjon uten å få særlig gehør de siste ukene: Et større fagmiljø vil faktisk være til gode for pasienten. Dersom du står overfor en komplisert operasjon, skal du være særdeles utpreget lokalpatriot dersom du heller vil være et ”spennende case” på lokalsykehuset, heller enn ”et nummer i rekken” på det større sykehuset litt lenger unna – men der de medisinske teamene har gjennomført samme type inngrep haugevis av ganger tidligere.

Men, mot lokalpatriotismen kjemper de fleste mot stedsbunnede vindmøller. Den norske helsedebatten blir like treffsikker som en episode av Hjernevask. Vi ser bare det vi ønsker å se.

Soria Moria II sier at ”…dagens desentraliserte sykehustilbud skal opprettholdes. Dette vil blant annet sikre nærhet til akuttfunksjoner og fødetilbud, selv om slike tilbud ikke gis ved alle sykehus. Ingen lokalsykehus skal legges ned.”  Det er en formulering som nærmest kan tolkes fritt etter hvilken politisk hatt man har på seg. Senterpartiet har langt på vei stilt ultimatum ved akuttfunksjon og fødeavdelinger, og truer i praksis hele samhandlingsreformen. Å gjøre kommunehelsetjenesten i stand til å behandle flere, slik at mange dermed slipper å legges inn på sykehus, burde vært en kamp i Senterpartiets ånd. Men partiene inntar nok en gang sine gamle, velgravde skyttergraver, og Sp krever like lang vei til nærmeste hjernekirurg for alle. 

Dessverre innbærer en bærekraftig helsepolitikk både langsiktig og målrettet satsing. Vi trenger politikere som våger å se og mene lenger enn til valgene i 2011 og 2013. Hvis ikke vil det ta svært lang tid før det norske helsevesenet blir friskmeldt.

• Skriv ut/PDF
• Del artikkel
• Kommentarer